Nøytralitetsvakt og Frihetskjemper

Min farfar Johan Nikolaus Bremset født 31.10.1916, var eldste sønn i en stor søskenflokk på til sammen 8 barn, som vokste opp under gode og trygge kår på gården Bremset (gnr.69/1) ute ved Fiskvik på Skatval. Johan var odelsgutten i flokken og måtte allerede som 14 åring ta mer ansvar i drifta på gården, da hans far Nikolaus døde allerede i 1930, bare 52 år gammel. Johan ble på denne måten raskt voksen og var da ved krigens start i 1940, en 23 åring som allerede var vant til å møte noe av livets utfordringer.


Johan sin militære karriere startet i 1937. Han gjennomførte da en 72 dagers rekruttskole på Værnes garnison. Hans tjeneste ble da vanlig grunnleggende soldatopplæring, samt spesialopplæring på bombekaster 81 mm M-35. Johan sin rolle og spesialitet ble som avstandsmåler for bombekasterlaget, en rolle og et ansvar han skulle få bryne seg skikkelig på, noen få år senere.

Alvoret kom i form av en innkalling til nøytralitetsvakt til Nord-Norge like før julen i 1939. Innkallingen kom 14 dager før selve oppmøtet skulle finne sted og var vel egentlig lite velkomment for en travel ung bonde som egentlig hadde mer enn nok med gårdsdrifta og førjulsaktivitetene som foregikk på denne tida. Man kan vel tenke seg hva som var samtaletemaet rundt bordet denne litt spesielle romjulen. Mye skulle vel sikkert planlegges og forberedes før bonden på gården kunne dra hjemmefra, for så å dra helt opp til Nord i landet og bli der på ubestemt tid. Min oldemor Ingeborg Anna var ei tøff og arbeidsom dame og var vant til å håndtere en stor ungeflokk og hadde styring på det meste på gården. Nå var det hun som måtte ta roret alene da eldstesønnen dro for å tjene fedrelandet.

Det ble da oppmøte på Ila skole i Trondheim den 4. januar og der ble de innkvartert i gymnastikksalen. Mellom 5. januar og 11. januar var det utlevering av våpen og materiell. Det ble visst mye marsjering mellom Ila skole og Erling skakkes gate hvor depotene lå og ekserser huset i Munkegaten hvor de fikk middag ved 5 Divisjonens skole. 11 januar 1940, gikk de om bord på D/S Jupiter på Trondheim havn, for så å bringes til Vadsø og deretter videre til Kirkenes.

Selve nøytralitetsvakten ved russergrensen og Bjørnevatn var ei ganske så grei tjeneste. Kaldt var det, men ellers ble det mye god soldat trening, patruljeringer, bygging av blokkhus langs grensen, mye kaffedrikking og ellers bra med mat (blant annet stomp) og en del sosiale aktiviteter som f. eks kino og fysisk fostring i form av skihopping. Det ble også satt av mye tid til tørr trening med bombekasteren i denne perioden selv om det var meget begrenset med ammunisjon til denne. De fikk vist bare fyre av et skarpt skudd i Kirkenes, resten måtte spares til det ble alvor.

Johans dagbok 8. april 1940: «Var på sprengning ved Rundvann, en ganske rolig jobb. Hørte i radioen at engelskmannen har lagt ut miner i det Norske farvann, så nå går vi spennende tider i møte»

Johans dagbok 9. april: «Ja, det ble forandring i programmet i dag. Tyskerne er sannelig snare folk, når de kan greie å besette nesten hele Norge på ei natt»

Johans dagbok 17. april: «Vi er glad for å reise sydover for å hjelpe til, selv om det ikke blir en sånn reise vi mente for en ukes tid siden. Håper Hegrasbyggene holder stillingen til det kommer hjelp. Men vi er over 200 mil derfra, så det tar lang tid for oss i alle fall. Jeg undres på hvordan det er hjemme, men jeg får håpe det beste»

Johans dagbok 18. april: «Ja, nå er vi klare til å reise. Vi ble vekket kl. 2 om natten. Vi reiser om bord på Prins Olav, en ganske fin båt»

Bataljonen ble nå beordret sørover retning Narvik for å møte fienden der. Turen gikk derfor nærmere bestemt til Sjøvegan i Troms via Tromsø. Derfra gikk turen videre til Lavangen, der det ble innkvartering på flere gårder. Etter tre dager i Lavangen gikk turen til fots over Fjordbotteneidet til Gratangen. Dette ble en tung tørn for Trønderbataljonen. Turen tappet soldatene for energi der de tok seg frem i dyp og råtten snø og snøfokk. Bataljonen gikk mot Gratangsbotn for å etablere front mot et tysk kompani ved Lapphaugen. Etter et resultatløst angrep mot tyske styrker, ble det besluttet at Bataljonen skulle forlegges på gårder i Gratangen for natten til dagen etter. Johan og resten av bombekastertroppen ble forlagt på Dalsletten innerst i Gratangsbotn, ikke langt fra riksveg 50. Dette var, sett i ettertid en stor tabbe gjort av bataljonen. Trønderbataljonen ble som kjent, angrepet av tyske tropper natt til 25. april og bataljonen led der store tap.

Johan fortalte, at på gården der de var innkvartert, så var gårdskjæringa livredd for å bevege seg utendørs, da hun mente det lå tyskere overalt rundt Gratangen, noe hun fikk ganske så rett i etter hvert. Hun torde derfor ikke å gå ut og i fjøset for å melke kua si. Så da tok like greit Johan på seg skautet og kofta hennes og gikk ut i fjøset for å ta seg av fjøsstellet denne kvelden, før han senere falt til ro, for å få litt blund på øyet før en ny og krevende dag tok til for kampen om friheten.

Johans dagbok 25. april: «Min aller tristeste dag. Klokka 06 begynte mitraljøsene å knitre. Da ble to av bombekastergutta såret, Fjørtoft og Leistad. Ja, nå var jeg sikker på at vår siste time var kommet, da granater slo ned ca. 50 meter fra huset og kulene krysset gjennom husets vegger»

Johan fortalte at kulene slo inn gjennom veggene og kuler trillet ned trappa der han sprang for å komme seg ut av huset. Her var det sikkert ikke tid til å fundere mye over situasjonen der og da, men å fokusere på å komme seg i sikkerhet og da vekk fra gården som var under kryssild og videre opp i fjellet for der å ta kampen opp. Store deler av Trønderbataljonen ble satt ut denne natten i Gratangen. Totalt ble 34 drept, 64 såret og 180 av bataljonens soldater tatt til fange eller meld savnet.

Tyske soldater åpnet en morderisk ild fra flere kanter på kort hold mot den norske bataljonen denne natten. Husa ble pepret og gjennomhullet av prosjektiler og rasert av granater fra blant annet bombekastere. Og det verste var at våre soldater ved en feiltagelse også ble beskutt av Alta bataljonen. Trønderne fikk i noen timer oppleve krigens gru og redsler, noe som de ikke skulle glemme så lett, inntrykkene etset seg inn i minnet. Det var øredøvende bulder og brak av eksplosjoner og skuddsalver. Flere av soldatene som ble drept eller såret fikk store skader og var ille tilredt og ynket seg noe helt forferdelig. Men for de som opplevde og overlevde denne grusomheten er dette noe de helst ikke ville minnes eller snakke om i ettertid.

Men for min farfar Johan, bar det nå opp over fjellet og tilbake til Lavangen for å bli med på reorganiseringen av det som var igjen av Trønderbataljonen. Etter reorganisasjonen i Lavangen blir Johan sin bombekastertropp etter hvert overført til IR16 og dermed starter en fjellkrig mot tyske hær styrker og fallskjermstyrker i Narvikfjellene. Johan fortalte om tøffe tak og hardt arbeid med å transportere tungt utstyr opp på de mange fjelltoppene i området og om kampene som der oppsto da tyske stillinger skulle tilintetgjøres med velrettet bombekasting.

Johan var som tidligere nevnt avstandsmåler for bombekasteren og han ble velkjent som en dyktig og kreativ avstandsmåler. I boka «I Trønderbataljonens fotspor – 50 år etter, Gratangen 1940» av Olav Vollan og Johan Helge Berg blir Johan omtalt som følger: «Avstandsmåleren i BK-troppen, Korporal Johan Bremset var en oppfinnsom soldat. Han anvendte sin avstandsmåler også som ildledningsinstrument. Han brukte avstandsmåleren som periskop for observasjon av bombekaster granatnedslag. Med dette som grunnlag, skaffet han seg raskt nødvendige data for korreksjon av høyde- og sidevinkler. Dette førte til en serie fulltreffere»

Johans dagbok 16. mai: «I går kveld skjøt vi med bombekasteren på en avstand på 2700 meter og vi var ikke så aller verst til å treffe. Nå i dag har vi gått over Vassdalen og opp på den andre siden (Storebalak). En kolossal bratt bakke med 30 kg på ryggen, den verste jobben jeg har hatt noen gang»

Johans dagbok 17. mai: «Ja, i dag har vi virkelig saluttert til gangs, så det er på mange vis man kan feire 17. mai»

Denne dagen skytes det fra fjelltoppen Storebalak mot Kobberfjell og høyde 648. Kobberfjell var en godt befestet fjelltopp med mange godt utarbeidede tyske stillinger. Det ble nå flere dager med voldsomme kamper der de norske styrkene nedkjempet de godt trente og kamperfarne tyske troppene som hadde forskanset seg på flere fjelltopper i dette fjellmassivet. Dette var i utgangspunktet en noe vanskelig oppgave. Men de norske soldatene hadde høy kampmoral og var også gode skiløpere, samt gode skyttere fra det sivile liv. Erfarne norske skyttere med Krag Jørgensen rifler ble av tyske soldater høyt respektert, da mange av nordmennenes kuler traff særdeles godt på lange hold. En prestasjon erfarne tyske soldater med Mauser rifler ikke kunne stille opp med på helt samme nivå.

I heftet «Glimt fra krigen 1940-45, hefte nr.2» utgitt av Selbu og Tydal historielag i 1987, står det en skildring av Johan under en episode oppe på fjellet. Hofsmo lå sammen med Johan Bremset fra Skatval ved en stein her oppe. Så kom et tysk fly i lav høyde mot dem. Bremset tok karabinen og skjøt mot flyet. «æ ska lær de te æ», ropte han. Han traff visstnok også flyet, men ut fra en luke i flyet sprutet prosjektiler mot dem. «Det dær ska æ itj gjør nå meir nei», sa han.

Så kommer en periode som blir kalt hvileperioden. IR16 med følgekanon og bombekasterlaget av IR12 skal nå marsjere til nytt forlegningsområde rett syd for Fiskløsvann. Her blir det litt roligere for soldatene og det blir tid for å stelle seg, bading i en bekk, barbering og fjerning av plagsomme lus. Det ble også noen turer ned til Hartvikvann for å hente proviant. Skiene ble også levert inn disse dagene, da skiføret var på hell og de var derfor mindre brukt. Hvileperioden varte til 29. mai. Narvik var nå gjenerobret av de allierte og 6. Divisjon skulle nå rykke videre mot Bjørnefjell. Gjenværende tyske tropper skulle overvinnes eller jages over grensen til Sverige.

Johans dagbok 29. mai: «herlig solskinn. Men jeg sov til klokken halv tre. Gikk dermed opp til Kobberfjell etter ammunisjon. Da jeg kom ned fikk vi ordre om fremrykning. 5 minutter etterpå fikk jeg brev hjemmefra og der var det bare bra for en halv måned siden. Utpå kvelden begynte det å regne og vi kom ikke halvt på veien før vi måtte gi opp og heller vente på hester. Så i dag ble det jaggu forandring»

Johans dagbok 30. mai: «Det regner. Vi venter på hestene»

Johans dagbok 31. mai: «Kom frem til Skitdalsvann. Vi ble beskutt av bombekaster og en kanon. Så det er ikke bare fred og moro»

Nå gikk turen østover mot Bjørnefjell og mot svenskegrensa som mål. Man skulle nå jage tyskerne over grensa til Sverige. Da de norske styrkene var kommet nesten inn til grensen og det i kamp mot en vikende fiende, da kom beskjeden som sjokkerte dem alle. Det ble nå gitt ordre om våpenstillstand. Allierte tropper hadde forlatt Norge, likedan kongen og regjeringen. En stor skuffelse bredte seg blant de norske soldatene, så langt men ikke lenger. Hit men ikke lenger, og det like før oppdraget var fullført. Alt slitet og all den grusomheten de hadde måttet tåle disse ukene og nå måtte de altså legge våpnene ned foran føttene på fienden!

Det ble nå forhandlet med de tyske styrker og de norske avdelingene skulle nå trekke seg tilbake under full krigstilstand. Deretter skulle man demobilisere på forskjellige steder i området. Nå gikk det fort, ferden gikk nå tilbake via Vassdalen og derfra til Foldvik i Gratangen. Videre med skøyte til Harstad og hurtigruteskipet «Kong Håkon» til Trondheim, der de ankom fredag den 14. juni. De ble deretter ført over i noen jernbanevogner og transportert til Hegra og innkvartert i området omkring stasjonen der. Lørdag den 15. juni gikk med til å skrive Bescheidigung for soldatene. Søndag den 16. juni kom Røde Kors med et billass med sivile klær og mandag den 17. juni ble bataljonen oppløst.

En av de norske soldatene fortalte at da de klappet til kai i Trondheim, var det en tysk soldat som opptrådte noe ufint, som mer eller mindre begynte med kjeftbruk. Da ble tyskeren skarpt og verdig irettesatt av den norske majoren og etterfølgende sang de norske soldatene opp så det ljomet «Gud signe vårt dyre fedreland»

Skrevet av:

Gunnar Bremset, juni 2014.

Skatval Krigshistoriske Museum/Gunnar Bremset © 2020

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now