Blant ubåtene som lå i Hoplafjorden sommeren 1941, var U152 med Peter-Erich Cremer som kommandant. Han tilhørte offiserskullet fra 1932 og hadde alt bak seg noen år som yrkesoffiser. I sine memorarer forteller Cremer om hvordan øvelsene med de kostbare torpedoene foregikk:
"U152 har tre torpedorør i baugen, og de er ladd. Rørene er stive og vi må sikte med hele båten, som nå har dykket. Målskipet nærmer seg, det blir større og større. Skipssjefen vurderer hastighet og avstand og gjør klar til angrep...
...rør 1 gjøres klar til undervannsskudd..
Nede i båten forplanter kommandoen seg som et ekko. Ellers er det stille, alle er spent. Med en gurglende lyd strømmer vann inn i røret..trykket blir utlignet. Et klikk - ferdiglåsen slår inn.
…åpne munningsklaffen..
..er åpnet, kommer svaret.
..rør 1 klart?
- er klart!
..rør 1 fyr! Vi aner en lett dirring - det er torpedoen som har forlatt båten. Duen er reist.
Mens skipssjefen formelig står klistret til periskopet, aldeles i egne tanker, står nestkommanderende under ham nede i sentralen med stoppeklokken i hånden. Fem sekunder - ti sekunder - femten sekunder - - Det føles som en evighet. Hva er det nå da? Skjer det ennå ingenting, Har jeg feilvurdert? Det kan ikke være mulig... Tyve sekunder - femogtyve sekunder - - Der! Målskipet signaliserer en treffer, og den dyre "familieboligen" har ikke bommet. Det er bra.
Ellers skjer det ingenting. Motstanderen går ikke i luften. Han rykker og rører ikke på seg en gang. Ingenting skjer. Uten sprengladning er torpedoen lett kjennelig med det rød-hvite øvelseshodet. Torpedoen har skutt under målskipet med en buldrende strøm av boblende vann bak seg. Farten minker, en stor røyksky står rundt den. Torpedofiskebåten er straks på plass for å fange opp igjen kostbarheten på 1,5 tonn.
Alt var bare spill. Ingen har fått så mye som en skramme. Det måtte isåfall være at skipssjefen måtte tåle hard kritikk for feilskudd!"
Ellers fant Cremer garnisonen i Hoplafjorden og Lofjorden som en kjærkommen avveksling fra Danzig hvor han kom fra.
(Kilde: Cremer 1988)
24. og 25. ubåtflotilje var tyske utdanningsflotiljer som opprinnelig hadde holdt til i Gdansk (Danzig) før de senere ble overført til Memel. Begge havnene lå i den østlige delen av Østersjøen. De forholdsvis store dykkedybdene rett utenfor gjorde stedene godt egnet som øvelsesområder. Etter angrepet på Sovjetunionen i Juni 1941 forventet tyskerne harde kamper i Østersjø-området. Det var umulig å innstille øvelsene og utdanningen av nye ubåtkommandanter. Flotiljene ble derfor midlertidig overført fra Danzig til Trondheim hvor de var stasjonert fra juni til september 1941 før de igjen ble trukket tilbake til Memel.
Kapitanleutnant Hannes Weingartner var flotiljesjef for 24. ubåtflotilje, mens Korvettenkapitan Ernst Hashagen var sjef for 25. ubåtflotilje.
Flotiljene skulle i første rekke drive opplæring av skyteferdigheter til ubåtkommandantene. I Trondheimsfjorden øvde tyskerne på utskyting av torpedoer mot bevegelige målskip. Ubåtflotiljene ble forlagt i Hoplafjorden og Lofjorden. Bolkoburg fungerte som målskip, mens Heinz Horn og Fred Olsens englandsbåt Black Prince gjorde nytte som losji- og støtteskip.
(Kilde: "Ubåtkrig" av Svein Aage Knudsen)
Comments